Klimakvoter er basert på å sette et globalt tak på CO2-utslipp, og fordele utslippstaket på hver nasjon.

Kvotehandel lar landene (og bedriftene) handle med disse kvotene som enhver annen ressurs, slik at fabrikker som med enkle midler kan redusere utslippene sine får et incentiv for å gjøre det.

Så kommer norske politkere på banen og de:

1. sørger for å få satt taket så høyt som mulig
2. passer på å kjøpe kvoter for eller unnta forurensende industri, slik at de ikke skal ha noe incentiv for å iverkesette tiltak
3. ordner det slik at diverse ulandsprosjekter kan lage ekstra kvoter (og altså løfte taket).

Klimakvoter ville vært et genialt og enkelt system hvis det ikke var blitt sabotert av politikerne. Men så er det heller ingen norske politikere som tar klimaet på alvor – jeg mener, mobile gasskraftverk i Trøndelag, lave bensin- og strømpriser, energisløsende offentlige bygg, oljesand i Canada, subsidiering av forurensende industri… CO2 fangst på Mongstad som krever et eget kraftverk til drift og er så dyrt at det bare er Onkel Skrue-nasjonen Norge som har råd. Å tro at dette er en løsning på noe som helst (annet enn å skaffe avdankete politikere lukrative styreplasser, da) kvalifiserer til diagnosen “varig svekkede sjelsevner”, spør du meg.

Det burde være ganske opplagt at om man skal ta klimakrisen på alvor, må vi REDUSERE energiforbruket, og da hjelper det heller ikke å bygge ut kostbar alternativ energi, så lenge den bare kommer i tillegg til det eksisterende forbruket.